Hjulene treffer bakken. Endelig tilbake i Georgia. Drømmen om sykkeltur i de kaukasiske fjellene har levd siden det første besøket i 2012. Nå skulle drømmen endelig bli virkelighet, og for første gang siden 2012 ante jeg ikke hva som ventet når jeg gikk ut av flyplassen.
Verten min for de to første dagene møter meg i ankomsthallen. Klokka fire på morran er vi framme på gjestehuset og jeg er mer enn klar for å komme meg i seng. Verten derimot insisterer på at jeg må få i meg litt mat. Jeg frykter det verste…
Den georgiske gjestfriheten mangler sidestykke, og dagens vert er ekstremt hyggelig. Verre er tradisjonen med at man alltid må skåle med nye gjester. Natt blir morgen og etter x antall glass cha-cha (georgisk brennevin) og vin stavrer jeg meg i seng.
Med hodet fullt av tømmermenn går jeg ned til kjøkkenet etter noen timers søvn. Jeg har ikke en dag å miste hvis jeg skal få sjekket ut alle stedene jeg har planlagt. Jeg får tilbud om en cha-cha for å reparere. Jeg takker høflig nei.
Fra himmel til…
Målet for dagen er Mariamjvari naturreservat. Etter 900 høydemeter i bil er vi oppe på et gresskledd platå med små topper, setrer, beitedyr og fantastisk natur. Ekstatisk setter jeg meg på sykkelen og tråkker rundt på platået før dagens store plan, velge en av de utallige seterveiene ned til dalen igjen. Fra stua i Alvdal har jeg drømt om dette som en shuttle-destinasjon uten sidestykke. Mitt første møte med Mariamjvaris stier kan likevel oppsummeres med to ting, stein og tornekratt. Nedslått men ikke utslått triller jeg tilbake igjen til gjestehuset.
Til middag er den norske gjesten en stor skuffelse. I følge georgisk tradisjon skal man drikke opp glasset for hver skål, men klok av skade holder jeg meg til noen munnfuller. Vennen til verten som har blitt med oss på middag er forundret og uforstående. Kanskje jeg vil ha cha-cha i stedet for vin? Høflig, nei takk. Vi skåler litt til og passerer etter hvert 10 skåler og jeg nærmer meg fire-fem glass totalt. Nytt tilbud: siden jeg ikke vil drikke kanskje jeg vil ha litt marihuana? Georgiere er generelt glad i grønne vekster. Jeg takker igjen høflig nei. Reddet av facetime-gong-gongen med familien trekker jeg meg tilbake og gjør meg klar for en ny dag.
Neste dag prøver verten å geleide meg til de veiene han mener er best egnet for sykling. Jeg prøver å forklare at jeg ikke er ute etter bilveier, men stier. Vi blir ikke helt enige. Jeg prøver meg på to av nedfartene som jeg nitidig har studert på satellittbilder. Sluttresultatet er blodige legger etter krattskogen og masse sykling i steinete bekkefar. Ikke helt det jeg hadde forestilt meg. Godt da at hovedplanen om å sykle over fjellet til Kakhetis vindistrikt viser seg å tilby fantastisk høyfjells-sykling. Vel framme på vingården som skal huse meg for natta tenker jeg at 50 % uttelling ikke er så ille, og i morra venter det kaukasiske høyfjellet! Forventningsfull går jeg til sengs.
I vinens rike
Frokost inntas ved vinranker, og rammen er satt der jeg sykler langs vingårder på vei til fjella. Den første kilometeren med kaukasisk sti er fantastisk. Troa svinner likevel gradvis hen etter hvert som stien blir brattere og brattere, og utvikler seg mer til et bekkefar enn sti. Håpet er at den blir bedre når den går ned på andre sida av åsryggen. Håpet varer ikke lenge.
Vel nede er gleden stor over forutsigbarheten av asfaltert vei til neste landsby. Igjen starter alt bra, men stien blir ganske fort svært bratt og løs der jeg følger noen uforståelige spor etter kjøretøy oppover lia. Om jeg fikk svar på hva som hadde lagd sporene, så hadde nok tømmerhoggeren som kjørte bulldoser ned lia flere spørsmål enn svar etter vårt møte i skogen.
Jeg gir til slutt opp og drar hjem igjen til en massiv leteaksjon på Google Earth og kart. På vei inn i drømmeland kjenner jeg på angsten for en ny dag med fiasko.
Kakheti ligger nordøst for Tbilisi, opp mot grensen til Russland. Da jeg på vei inn til dagens turmål møtte på en grensepost langt nede i dalen kjente jeg at hjertet mitt sank et par hakk. Her var det bare å være standhaftig! Grensevakten ristet på hodet der jeg kom syklende på grusveien. Han gikk inn for å hente sjefen. Møysommelig forklarer jeg at jeg er fra Norge, har tenkt meg på sykkeltur på den merkede stien, og at jeg skal opp til fjellet der stien skulle slutte.
– No road, sier sjefen på grenseposten.
Jeg tar fram telefonen og viser at jeg har tenkt å sykle den grusveien som er merket på kartet, som går 10 kilometer innover forbi grenseposten.
– No road, sier sjefen igjen.
– Russia border, sier han deretter og peker mot fjella.
Nok en gang tar jeg fram telefonen og viser en video av stisykling fra hjemme.
– No road, no problem, prøver jeg meg og viser til videoen. Han står en stund og funderer.
– Ok. Your problem. Not my problem, sier han og gir meg et bredt smil før han vinker meg videre.
Jeg puster lettet ut, og begynner på 10 kilometer med serpentin-svinger som slynger seg oppover fjellsida. Der veien slutter starter stien som jeg har drømt om. De klassiske kaukasiske krøtterstiene opp til setrene som holdes i hevd av den aktive seterkulturen. Jeg bærer, dytter og nyter opp til øverste setervang. Gira og letta vender jeg hjulet mot dalbunnen med nærmere 1500 høydemeter nydelig single- og doubletrack foran meg.
Drømmedalen
Den siste halvdelen av turen får jeg selskap av noen georgiske venner. Målet for siste halvdel av turen er Pankisi-dalen, en svart flekk på det georgiske turist-kartet.
Pankisi-dalen er et dalføre bosatt av tsjetsjenere. Da Georgia åpnet grensene, og beboerne i Pankisi åpnet hjemmene sine for flyktninger fra Russlands krig i Tsjetsjenia på starten av 2000-tallet, mente Russland at de åpnet hjemmene for terrorister. De russiske ryktene har likevel hengt ved.
Det som møtte oss må likevel kunne karakteriseres som en drømmedal, og spesielt for stisykling. Det frodige dalføret gikk rett over i høye gresskledde fjellrygger som steg til over 3000 meter rundt oss. Landsbyene i seg selv er av de ryddigste, roligste og mest velholdte jeg har møtt på mine reiser i Georgia. Gjestehuset som vi bodde på, Nazy’s Guest House, var også et av turens høydepunkt.
Verten var en ung kvinne som i utgangspunktet var utdannet jurist og hadde en fremgangsrik karriere som advokat i Tbilisi foran seg. Likevel bestemte hun seg for at hun hadde fått nok av at dårlige rykter skulle ødelegge for et helt lokalsamfunn, og åpnet et gjestehus i Pankisi.
For stisyklister så har dalen alt. Det er bilveier som tar deg opp fra 700 meter til over 2000 meter. Derifra kan du velge og vrake i singletracks, doubletracks, skogssykling, høyfjell, topptur, freeride og alt et sykkelhjerte måtte begjære.
Etter tre dager i Pankisi var vi så gira etter all syklinga at det er nesten så man glemmer at vi på veien tilbake til Tbilisi også besøkte et lite mekka for freeride på gresskledde åser, og den fantastiske skogssyklingen i Tbilisi nasjonalpark. En påminnelse om at i Georgia er eventyrene aldri langt unna!
Bli med oss på en eventyrlig tur til Georgia i september 2020!
